hette, støy

hette

skogen lukker seg rundt henne,
dekker for alt
så ingen kan se

eller ane skrittene som nærmer seg,
ulene under overflaten,
de lange skyggene,
røtter som strekker seg lengre enn langt

blomstene vokser utenfor stien,
bestemor må vente en stund til

og av og til er det flere grunner til at en hette er rød
*
støy

lys er mangelen på mørke,
stillhet mangelen på støy,
alt er fraværet av noe annet
og du er en ukjent øy

Strå

Strå

Strå, hverdagslig betegnelse på den oftest hule, runde og leddede stengelen hos gress.

I vid betydning alle runde, tynne stengler.

Klamrer meg fast til minuttet før det tar slutt, løfter en fot og forsøker å løfte den andre så fort at den første ikke rekker å lande i håp om å overvinne tyngdekraften og i et øyeblikk, kanskje flere, sveve. Prøver å gripe om dragepust, fange sekundene, leve i et svevende nu der jeg er et strå. Et enslig strå på en vinterdag som vinden får til å danse. Dette er en frostvals i lyset fra en gatelykt, dette er akkurat dette øyeblikket før det neste er i gang og dette er å sveve. Være et strå som letter i en vinterkveld og lander i en sommermorgen på en åker blant flere strå og et nytt nu der alt er annerledes.

Reise

Reise

En dag da det var så kaldt at man så pusten sin i lufta og tenkte at det var dragepust, tenkte hun videre at det som en forlengelse av det var en drage. At frostrøyken var en drage og at det var mulig for henne å krympe til noen som var veldig mye mindre, liten nok til å ta plass på denne dragen i lufta og bli med mens den fløy av gårde for alle vinder, lekende lett som frostroser på vindusruten og feene inni gatelyktene som lyste opp med den fremste entusiasme. Være som Atreyu når han red på Falkor, fri som Ikaros og full av muligheter til å se verden.  Og så sikte mot stjernene, sitte på med en og annen komet og stå på skøyter på Saturns ringer om det lot seg gjøre og ikke bare var noe hun en gang hadde sett i en tegnefilmserie. Sjekke om Orions belte hadde krympet i vask og sjekke om Karlsvogna minnet like mye om en handlevogn ute i universet. Siden skulle hun dra tilbake, lande og bli like stor som sitt egentlige jeg igjen og så skulle hun puste inn og deretter puste ut. Se dragepust, hviske farvel og lykke til på reisen og tenke at eventyret begynte på nytt, denne gangen uten henne.

Alle disse tankene, alle uten anker. Og pusten i lufta som beviser at man lever og til tider er begynnelsen på en reise. Om enn bare i tankene.

Søvn

Søvn er støv

Søvn er støv er rim på ruten,
snø som silke, skjørt og lett,
søvn er støv er drømmefnugg
er lattersanger rett og slett

Søvn er støv er skyggetale,
natteravner, gåtespill,
søvn er støv er brev til ingen
uten ord om alt vi vil

Støvet er som dragepust,
som frostens kunst på løv i kveld,
å legge hodet vart mot puten
mens snø er støv er rim på ruten

Glass

Glass

Glass var sand. Det hadde hun lest og hun klarte likevel ikke helt å forstå det, hvor enn mye det virket sant. Samtidig virket det riktig når hun fylte et glass med så kaldt vann som mulig og drakk det, kjente den isende, kilende smaken av frost, tenkte at alt vann var samme vann og et også dette kunne inneholde suset fra tapte konkylier eller perler på fjerne strender. Følte friskheten i et glass vann og drømte seg hen til andre verdener der hun kunne føle seg hjemme. Og tenke at dette var sand som ikke rant ut gjennom fingrene og kvarts som ikke kunne selges på auksjon, men noe håndfast som man kunne drikke fra før man spiste dagens første klementin og tente et stearinlys fordi det passet seg sånn siden det snart var jul.

Lykt

Vi tenner våre lykter

Vi tenner våre lykter,
slik synges rett før jul,
jeg så mamma kysse nissen,
engler daler ned i skjul

å, det er så mange sanger
med et budskap kjent og nært,
nå er julen rett rundt hjørnet,
la oss se hva vi har lært

adventstiden er en avskjed,
men samtidig et hallo,
tankespill om det som kommer
mens vi finner rast og ro

og lar pepperkaker spises
mens vi vet at det går rykter
om at verden lyses opp
når vi nå tenner våre lykter

Vindu

Snø i lyset fra en gatelykt utenfor vinduet

Av og til satt hun helt stille mens hun tittet ut gjennom vinduet der snøen falt i lyset fra en gatelykt og hun tenkte seg at det var derifra snøen kom. Gatelykten var innrammet av et veldig mørke, natten var en beksvart gardin og alt var uendelig stille, men der i gatelyktlyset var alt mulig. Litt som om det var magisk, som om det var en gatelykt som var noe mer enn seg selv, en budbringer som lagde morsesignaler når alle sov og ingen lyttet og da sendte ut sitt budskap til et knippe romvesener fra en planet langt, langt borte som de på et eller annet vis oppfattet og som gatelykten var spion for. Eller kanskje gatelykten var en høy og litt dyster mann som hadde blitt enda dystrere da noen forvandlet ham til en gatelykt og puttet ham under en forbannelse som bare ville bli brutt når han fant ekte kjærlighet, noe som er litt vanskelig når man er en stillestående og ensom gatelykt. Hun anså flere muligheter som sannsynlige og da også ideen om at dette var en gatelykt som ikke bare skapte lys, men snø i tillegg. Og det ville kanskje ikke bli den største mengden snø da, men det ville da være nok til å lage en snømann, en hun kunne pynte neste dag med en gulrot og en flosshatt og et muligens fåfengt håp om at den ville våkne og gjøre alt Dolly Parton sang om i jule-medleyen sin til full og hel sannhet. Så kunne de bli bestevenner siden hun trengte en bestevenn og det ville bli toppen av sjokoladebollen (siden hun hadde et snev av høydeskrekk og det gjorde sjokoladeboller mer betryggende).

Snøen fortsatte å falle. Gatelykten var like klar og tillitsvekkende og hun fortsatte å titte ut av vinduet, lete etter stjernestøv.